”Dæ va eingong vi spælt i eit skitent lite lokale i Amerika” sier den beskjedne trønderen og fikler med fela. ”Da vi kom ut på podiet for å spæll, sto det to huindre kara på golvet, aille med hælsetrøya på sæ. Deinn va grodd fast i skjinne, og det sto ein eim tå dæm så ein sku’ tru dæm ittj hadd’ vaska sæ på fleire år. Og dæm var svær – deinn største sekkert 250 kilo – me ølvomma som dissa og slang. Så bynt’ vi å spæll, og dæm lika nok mussikken, for snart bynt’ dæm å rør på sæ. To og to stelte sæ opp mot kvarainn, og tok dæm reinnfart og braka ihopes. Dæn som sto, hajd’ vunni. Og vi spælt, og vart meir og meir fælen. Etter en søtti sleke vomklask, torde vi itj va’ der længer. Hainn Øivind stivna heilt – vi bar’n uti bila med trækkspelle på og kjørt’ så fort vi koinn. Etter kvart så tina’n opp, hainn Morten, og bynte å fijnn fram noka tona på trækkspelle. Og så blei det ”Oksenes dains”.
Mens Sturla Eide forteller, sniker det seg inn sus og dumpe trinn fra batteriet til Håvard, illevarslende pipetoner fra trekkspillet kommer opp fra ingenting, og så braker det løs. Det er Vill Vest med en beat av Balkan, tungt, fett og drivende fort. Alle tre er virtuoser på instrumentene. Halve amfiet i Nøtterøy kulturhus er fullt av ungdom, alle ungdomsskolene er invitert på Flukt, som bandet heter.
Heldiggriser. Ungdomsskoleelever er bortskjemt med låter i tide og utide, mp3-lagret, høyt og lavt, men neppe fele og trekkspill. Hardingfele, til og med! Og musikerne ser så alminnelige ut, kortklipt, skjorter uten glitter, omtrent som de nettopp har spist frokost og har med seg kaffekoppen på podiet. Ber ikke om oppmerksomhet. Får det.
I løpet av de to første låtene fra scenen er amfiet en hujende, klappende, gyngende masse med opplevelse. ”Felevrengen” blir mottatt med trampeklapp. Ikke et pip fra en mobiltelefon. De har fått sjansen til å oppleve musikk som lever, ikke bare ”live” fra scenen. Ingen bås passer på Flukt. Ungdommene vet det neppe, og musikken tørkes ikke opp med daffe forklaringer. Hvis musikerne hadde sagt at nå skal dere få høre en pols, en gammelpols til og med… Og her er det en bruremarsj, eller kanskje en salme? Når Håvard trer på seg en afrikansk tromme, er også takten afrikansk, trykk på tredje.
Etter en god halvtime er det over, dagens første konsert av tre. Om de er fornøyd med publikum? Jo, her var det da god stemning. Sånn er det ikke overalt, ungdomsskoleelever er uberegnelige. Men et uhyre krevende publikum. ”Vi tester ut nye låter på ungdomsskolekonserter”, sier Øivind Farmen, den eneste fra Vestfold. ”Funker det her, så funker det overalt”. Konsertene i regi av Rikskonsertene og Den Kulturelle Skolesekken er en fast del av jobben. Et bein å stå på? Tja, heller et støttehjul, flirer Håvard Sterten, han med alle trommene. Men viktig nok, både for musikere og skoleelever, som får sjansen.
(tekst og foto: Jan F. Bjurgren)